Eit sitat til alle retrievervener skrive av Tor Åge Bringsværd. Han og hunden Sheba (flatcoated retriever) har mange djupe samtalar saman. Finn du boka"Samtaler med svart hund" - kjøp den.
"Hvilke lyder liker du best?" spør Sheba.
Vi driver omkring i haven tidlig på morgenen. Langs gjerdet mot Jacobsen og til et av de stedene hvor hun pleier å gjøre fra seg.
Det er slike ting vi snakker sammen om, vi to. Vesentlige ting.
Jeg nevner flere gode lyder - f.eks. kaffetrakteren når den nesten er ferdig (for den lyden tror jeg surkler på kjøkkenet akkurat nå) - men glemmer naturligvis ikke den som jeg vet hun verker etter å høre er med på listen. "Og så liker jeg lyden av stemmen din når du hører at jeg kommer hjem."
Sheba ser fort opp på meg. "Du synes ikke jeg tar for hardt i?" spør hun, nesten litt engstelig (for hun har mistanke om at et objektivt og nøytralt flertall kanskje vil mene nettopp det).
"Du bjeffer akkurat passe," sier jeg alvorlig.
Det er hvit løgn. Men å si noe annet ville være både utakknemlig og sårende.
Egentlig er det et rent sirkus.
Hun kjenner lyden av bilen. Og når jeg svinger inn oppkjørselen, setter hun i gang av full hals. Crescendo kommer samtidig som bilen bremser opp foran garasjen. Da er det ikke mulig å holde henne inne lenger heller. Da er hun rett og slett ikke til å være i hus med. Jeg ser at døren åpnes - av og til får jeg også et gløtt av min kone, Else, som vinker - og ut kommer en svart og jublende propell på fire ben. Klok av skade pleier jeg å ta et godt tak i bilen - hvis jeg i det hele tatt har rukket å sette bena på bakken - for her vil det gå voldsomt for seg. Sheba (som i de fleste andre situasjoner har sluttet å hoppe på folk) glemmer alt hun har lært - her skal det hoppes, her skal det slikkes, her skal det være glede og full fart - og se: Jeg har en tomflaske i munnen alt. Prøv å ta den! Prøv å ta den!
Det er en slik velkomst hun gir meg. Hver eneste dag. En oppvisning i ustyrlig, hemningsløs glede. Som om hun nesten ikke trodde vi noen gang skulle få se hverandre igjen.
Og så skulle jeg liksom svare henne med et grettent: "Ikke bråk sånn"?
Kommer ikke på tale.
Og så får heller plastposer og vesker og ting som kan knuses bli liggende i bilen en stund til.
Tenk om vi mennesker kunne begynne å hilse hverandre på samme måten. I hvert fall nesten på samme måten... Jeg mener ikke at vi skal rive hverandre over ende og vifte omkring på kjøkkenet med tomflasker i munnen. Jeg mener bare: Tenk om vi kunne lære at vi først skulle si noe hyggelig og oppmuntrende til hverandre - og så kunne problemene og beklagelsene heller få komme et par minutter etterpå.
Det dreier seg jo bare om noen minutter likevel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar