Spor i Sørmarka |
Måndag: Skogsspor med kryssande turveg. 330m
Vi møttest ved OD og eg la eit spor på 320 meter. Det skulle krysse ein turveg. Sporet var vel ein 1/2t gamalt då vi starta på det.
Endeleg, trur eg bajasen tenkte. Han var KLAR! Starten tydeleg og fin. Arbeider seg oppover skogssida, men ser at han hopper litt. Hamnar utanom sporet og skundar seg innpå igjen. Rett før vi skal krysse turvegen, ser eg at det kjem eit par med ein stor irsk setter gåande. Eg er spent på korleis Ekko vil reagere. Jo, han ser hunden og bjeffer til, men så er det som om han kjem på at han er på jobb og ikkje har tid til slikt tull. Han fortset med sporet. Sporet går greit og han finn slutten.
Etterpå blei det ein triveleg tur med Silje, Torhild og hundane. Då vi kom heim, var det ein som snorksov. Sånn vil han ha det kvar dag. Resten av veka blei diverre ikkje slik...
Men så kom laurdagen.. Vi møtte Lise og Kari L på Dale.
Grusspor. maks 30 meter
Vi starta med å gå eit grusspor på grusbanen medan vi venta på at dei lange spora skulle få godgjer seg litt. Då eg gjekk sporet var det ein uberørt bane. Då Ekko skulle gå ei lita stund etterpå hadde det gått folk og hund i sporet...
Ekko verka absolutt ikkje påkobla. Han snuste på mykje, men ikkje på sporet mitt. Eg fekk han innpå fleire gonger, men det evrka heilt uinteressant. Heilt til vi var komne halvveges. Derfrå og inn gjekk han eit perfekt spor med nasen i grusen.
Skogsspor, kryssande bekk, variert underlag. 670m
Skogspor, deler på tursti, varierande underlag, 430m.... og bratt stigning..
Lise hadde lagt ut eit spor til meg som no hadde godgjort seg i 2 timar. Vi fann lett starten. Ekko jobba godt i høgt gras. Lise hadde vore grei og markert nokre gonger i løypa. Det gjorde meg trygg på at han var på rett spor. Vi hamna på ein sti som eg etterkvart forstår er turstien til Lifjell. Ekko ville til høgre midt i lia. Eg var skråsikker på at Lise hadde sagt at ho hadde halde seg på vestsida av turvegen, så her var det ei som ikkje skulle la seg lure... Eg nekta å følge Ekko inn til høgre og forlangte han vidare oppover mot venstre. Søk spor, var kommando. Hunden tenkte nok at ok, no var leiken med Lise si lukt over, eg får velge eit anna... For oppover gjekk det. Bratt var det og til tider omtrent umuleg å klatre. Men Ekko var sikker som banken. Eg klatra og begynte å tvile då eg ikkje møtte fleire gule merke og heller ikkje såg menneskespor, kun dyrespor oppover fjellsida. Etter 430m innsåg eg at Ekko ikkje viste meg Lise sitt spor. Eg tok av han sporutstyret og på med vanleg band. Prøvde å ringe Lise, men ho var opptatt med eigne spor. Nei, nei. Vi hadde jo hatt ein kjekk tur, så vi fekk heller begynne på nedturen. Medan vi sakte arbeidde oss nedover langs turvegen, ringte Lise. Jo ho hadde nok kryssa turstien. Hadde bare ikkje tenkt på at det var den turstien som alle gjekk til Lifjell.
Sjå der Ekko vil til høgre 1/3 etter start.. |
Flinkingen! Han hadde ikkje gløymt ka jobben eigentleg handla om. Og kjeft til meg.
Møtte Lise like etter. Vi var vel veldig einig om at det er knallkjekt å spore med desse hundane våre. Dei tenkjer, finn løysningar og gjev ikkje opp.