Etter ein pause fekk eg avslutte med "flying". Eg holdt sånn koken at figurantane mine blei sveitte. Dei rakk så vidt å forflytte seg før eg kom igjen. Det hadde dei godt av for eg har hørt rykter om eit hundejulebord bare for dei tobeinte..........
lørdag 15. desember 2007
I am flying, I am flying.................
Yesssss!!! I dag har vi vore på Bore. Eg hadde ein runde med overvèrssøk. Fann alle, men lurte dei litt med at eg tok spor på den eine. Men dei andre tok eg på lukta....
Etter ein pause fekk eg avslutte med "flying". Eg holdt sånn koken at figurantane mine blei sveitte. Dei rakk så vidt å forflytte seg før eg kom igjen. Det hadde dei godt av for eg har hørt rykter om eit hundejulebord bare for dei tobeinte..........
Etter ein pause fekk eg avslutte med "flying". Eg holdt sånn koken at figurantane mine blei sveitte. Dei rakk så vidt å forflytte seg før eg kom igjen. Det hadde dei godt av for eg har hørt rykter om eit hundejulebord bare for dei tobeinte..........
tirsdag 11. desember 2007
Frustrert fri ved fot
Nå har vi øvd og øvd på at eg går framfor matmor og kikkar på henne. Der går eg som ei kula. Held stø kurs (mor sjanglar til tider syns eg... ikkje heilt stødig på bakpartskontroll på seg sjøl kan ein seie..). Og då skal jo neste steg vere at ho svingar meir slik at ho til slutt går framover ved sida av meg. Men då går alt galt. Eg trør ut til venstre, vil ikkje gå heilt inntil (må jo ha litt avstand for å sjå godt) og begynner å sjå meg rundt i staden for å halde på det beundrande blikket. Ho testa ut i dag at ho får meg inntil seg viss ho held bandet stramt og held ein godbit framfor seg. Men stoppa heldigvis med det for det er lokking og luring, ikkje klikkartrening.
Eg har bevist for henne at eg kjapt kan ta både sitt, dekk og stå når ho går bakover så no trur eg ho legg dette litt dødt og flyttar fokuset til den berømmelege bakparten min. Det blir nok på plass inntil vegg, rygging og andre kjedelege aktivitetar framover. Får satse på spennande godbitar og at Karin finn på noko kjekt på kurset på torsdag.
Matmor har forresten funne ein kjekk plass eg kan springe for fullt utan at ho treng å bekymre seg for andre hundar (ho er jo stadig redd for at eg skal angripe). Vi finn fram seint på kvelden, så spring vi begge to og har det kjempegøy! Neste gong syns eg ho skal ta med ein ball så kan vi verkeleg slå oss laus.
I dag har eg vore figuranthund. Eg blir ganske sliten av det for det er mykje å gjenta seg sjølv, men det er kjekt òg. Får jo godbitar..................
Og så har vi trent på å gå inn i bilen. Merkeleg nok så liker eg ikkje det. Merkeleg fordi eg veit jo at det ofte betyr at vi skal på trening, besøke kjekke folk eller gå tur når vi skal i bilen. Men det hender jo det betyr 4 timar bilkjøring eller bli igjen i bilen når matmor besøker andre. Eg trur det bare er det dumme eg tenkjer på, for eg liker ikkje å gå i bilen. Men viss noen andre enn matmor fylgjer meg, ja då hoppar eg inn i full fart. Det er jo trass alt min bil og eg viser den stolt fram til alle andre.
Her er eit glimt av meg der eg prøver å halde roen medan mor spelar den grusomme CDen. Eg syns ho gjentek den ofte. Liker betre CDane med julemusikk. Ho har forresten kjøpt D.A.P. Det skal visst hjelpe mot bråk det òg.
Eg har bevist for henne at eg kjapt kan ta både sitt, dekk og stå når ho går bakover så no trur eg ho legg dette litt dødt og flyttar fokuset til den berømmelege bakparten min. Det blir nok på plass inntil vegg, rygging og andre kjedelege aktivitetar framover. Får satse på spennande godbitar og at Karin finn på noko kjekt på kurset på torsdag.
Matmor har forresten funne ein kjekk plass eg kan springe for fullt utan at ho treng å bekymre seg for andre hundar (ho er jo stadig redd for at eg skal angripe). Vi finn fram seint på kvelden, så spring vi begge to og har det kjempegøy! Neste gong syns eg ho skal ta med ein ball så kan vi verkeleg slå oss laus.
I dag har eg vore figuranthund. Eg blir ganske sliten av det for det er mykje å gjenta seg sjølv, men det er kjekt òg. Får jo godbitar..................
Og så har vi trent på å gå inn i bilen. Merkeleg nok så liker eg ikkje det. Merkeleg fordi eg veit jo at det ofte betyr at vi skal på trening, besøke kjekke folk eller gå tur når vi skal i bilen. Men det hender jo det betyr 4 timar bilkjøring eller bli igjen i bilen når matmor besøker andre. Eg trur det bare er det dumme eg tenkjer på, for eg liker ikkje å gå i bilen. Men viss noen andre enn matmor fylgjer meg, ja då hoppar eg inn i full fart. Det er jo trass alt min bil og eg viser den stolt fram til alle andre.
Her er eit glimt av meg der eg prøver å halde roen medan mor spelar den grusomme CDen. Eg syns ho gjentek den ofte. Liker betre CDane med julemusikk. Ho har forresten kjøpt D.A.P. Det skal visst hjelpe mot bråk det òg.
søndag 9. desember 2007
Evaluering av veke 49 og mål for veke 50.
Evaluering av matmor sine mål:
1. Øve på rakettlyd med meir. Vi kunne nok øvd meir, men i dag har vi høyrt på den elendige CDen 3 gonger. Siste gongen ganske høgt. Eg syns det er best å ligge under skrivebordet, men trur ikkje eg stressa.
2. Fri ved fot. Her er vi godt i gang. Eg går bra. Gløymer bakparten i blant. I dag blei eg kjempegira då eg forstod at det var ball-leik i premie.
3. Bakpart. Ka er det? Det einaste vi har øvd på det er då Kari sjekka om eg gjekk beint på torsdag.
4. Tunnel og slalom. Tunnel bra. Slalom to forsøk, men ikkje imponerande resultat.
Mine mål:
1. Eg har prøvd å overhøyre den elendige CDen, men det er ikkje lett.
2. Godbitar har eg lokka ut av både den eine og den andre så eg er ganske nøgd.
3. Slalom - verka tøft, og i draumen såg eg for meg koss eg skulle rese gjennom, men det må visst øving til...
Mål for veke 50:
Matmor:
1. Spele CDen ofte og sjekke ut med høg lyd
2. Fortsetje fri ved fot. Vil ha flyt på den
3. Bakpart!
4. Lausbitt-trening.
Det blei ein på adferd, to på lydnad og ein på brukshundtrening.
Mine mål:
1. Kjekke premiar. Tar gjerne mot både ball, drakamp, godbitar.....
2. som 1
3. som 2
I dag har eg med eit bilete av Pia og Silje. Det var frå den tida då det var dagslys då vi trente, så det er veldig lenge sidan. Eg trur det er første gongen Pia prøver seg på å gå etter matmora si på den måten.
1. Øve på rakettlyd med meir. Vi kunne nok øvd meir, men i dag har vi høyrt på den elendige CDen 3 gonger. Siste gongen ganske høgt. Eg syns det er best å ligge under skrivebordet, men trur ikkje eg stressa.
2. Fri ved fot. Her er vi godt i gang. Eg går bra. Gløymer bakparten i blant. I dag blei eg kjempegira då eg forstod at det var ball-leik i premie.
3. Bakpart. Ka er det? Det einaste vi har øvd på det er då Kari sjekka om eg gjekk beint på torsdag.
4. Tunnel og slalom. Tunnel bra. Slalom to forsøk, men ikkje imponerande resultat.
Mine mål:
1. Eg har prøvd å overhøyre den elendige CDen, men det er ikkje lett.
2. Godbitar har eg lokka ut av både den eine og den andre så eg er ganske nøgd.
3. Slalom - verka tøft, og i draumen såg eg for meg koss eg skulle rese gjennom, men det må visst øving til...
Mål for veke 50:
Matmor:
1. Spele CDen ofte og sjekke ut med høg lyd
2. Fortsetje fri ved fot. Vil ha flyt på den
3. Bakpart!
4. Lausbitt-trening.
Det blei ein på adferd, to på lydnad og ein på brukshundtrening.
Mine mål:
1. Kjekke premiar. Tar gjerne mot både ball, drakamp, godbitar.....
2. som 1
3. som 2
I dag har eg med eit bilete av Pia og Silje. Det var frå den tida då det var dagslys då vi trente, så det er veldig lenge sidan. Eg trur det er første gongen Pia prøver seg på å gå etter matmora si på den måten.
lørdag 8. desember 2007
Litt visdom på ein laurdag
Eit sitat til alle retrievervener skrive av Tor Åge Bringsværd. Han og hunden Sheba (flatcoated retriever) har mange djupe samtalar saman. Finn du boka"Samtaler med svart hund" - kjøp den.
"Hvilke lyder liker du best?" spør Sheba.
Vi driver omkring i haven tidlig på morgenen. Langs gjerdet mot Jacobsen og til et av de stedene hvor hun pleier å gjøre fra seg.
Det er slike ting vi snakker sammen om, vi to. Vesentlige ting.
Jeg nevner flere gode lyder - f.eks. kaffetrakteren når den nesten er ferdig (for den lyden tror jeg surkler på kjøkkenet akkurat nå) - men glemmer naturligvis ikke den som jeg vet hun verker etter å høre er med på listen. "Og så liker jeg lyden av stemmen din når du hører at jeg kommer hjem."
Sheba ser fort opp på meg. "Du synes ikke jeg tar for hardt i?" spør hun, nesten litt engstelig (for hun har mistanke om at et objektivt og nøytralt flertall kanskje vil mene nettopp det).
"Du bjeffer akkurat passe," sier jeg alvorlig.
Det er hvit løgn. Men å si noe annet ville være både utakknemlig og sårende.
Egentlig er det et rent sirkus.
Hun kjenner lyden av bilen. Og når jeg svinger inn oppkjørselen, setter hun i gang av full hals. Crescendo kommer samtidig som bilen bremser opp foran garasjen. Da er det ikke mulig å holde henne inne lenger heller. Da er hun rett og slett ikke til å være i hus med. Jeg ser at døren åpnes - av og til får jeg også et gløtt av min kone, Else, som vinker - og ut kommer en svart og jublende propell på fire ben. Klok av skade pleier jeg å ta et godt tak i bilen - hvis jeg i det hele tatt har rukket å sette bena på bakken - for her vil det gå voldsomt for seg. Sheba (som i de fleste andre situasjoner har sluttet å hoppe på folk) glemmer alt hun har lært - her skal det hoppes, her skal det slikkes, her skal det være glede og full fart - og se: Jeg har en tomflaske i munnen alt. Prøv å ta den! Prøv å ta den!
Det er en slik velkomst hun gir meg. Hver eneste dag. En oppvisning i ustyrlig, hemningsløs glede. Som om hun nesten ikke trodde vi noen gang skulle få se hverandre igjen.
Og så skulle jeg liksom svare henne med et grettent: "Ikke bråk sånn"?
Kommer ikke på tale.
Og så får heller plastposer og vesker og ting som kan knuses bli liggende i bilen en stund til.
Tenk om vi mennesker kunne begynne å hilse hverandre på samme måten. I hvert fall nesten på samme måten... Jeg mener ikke at vi skal rive hverandre over ende og vifte omkring på kjøkkenet med tomflasker i munnen. Jeg mener bare: Tenk om vi kunne lære at vi først skulle si noe hyggelig og oppmuntrende til hverandre - og så kunne problemene og beklagelsene heller få komme et par minutter etterpå.
Det dreier seg jo bare om noen minutter likevel.
"Hvilke lyder liker du best?" spør Sheba.
Vi driver omkring i haven tidlig på morgenen. Langs gjerdet mot Jacobsen og til et av de stedene hvor hun pleier å gjøre fra seg.
Det er slike ting vi snakker sammen om, vi to. Vesentlige ting.
Jeg nevner flere gode lyder - f.eks. kaffetrakteren når den nesten er ferdig (for den lyden tror jeg surkler på kjøkkenet akkurat nå) - men glemmer naturligvis ikke den som jeg vet hun verker etter å høre er med på listen. "Og så liker jeg lyden av stemmen din når du hører at jeg kommer hjem."
Sheba ser fort opp på meg. "Du synes ikke jeg tar for hardt i?" spør hun, nesten litt engstelig (for hun har mistanke om at et objektivt og nøytralt flertall kanskje vil mene nettopp det).
"Du bjeffer akkurat passe," sier jeg alvorlig.
Det er hvit løgn. Men å si noe annet ville være både utakknemlig og sårende.
Egentlig er det et rent sirkus.
Hun kjenner lyden av bilen. Og når jeg svinger inn oppkjørselen, setter hun i gang av full hals. Crescendo kommer samtidig som bilen bremser opp foran garasjen. Da er det ikke mulig å holde henne inne lenger heller. Da er hun rett og slett ikke til å være i hus med. Jeg ser at døren åpnes - av og til får jeg også et gløtt av min kone, Else, som vinker - og ut kommer en svart og jublende propell på fire ben. Klok av skade pleier jeg å ta et godt tak i bilen - hvis jeg i det hele tatt har rukket å sette bena på bakken - for her vil det gå voldsomt for seg. Sheba (som i de fleste andre situasjoner har sluttet å hoppe på folk) glemmer alt hun har lært - her skal det hoppes, her skal det slikkes, her skal det være glede og full fart - og se: Jeg har en tomflaske i munnen alt. Prøv å ta den! Prøv å ta den!
Det er en slik velkomst hun gir meg. Hver eneste dag. En oppvisning i ustyrlig, hemningsløs glede. Som om hun nesten ikke trodde vi noen gang skulle få se hverandre igjen.
Og så skulle jeg liksom svare henne med et grettent: "Ikke bråk sånn"?
Kommer ikke på tale.
Og så får heller plastposer og vesker og ting som kan knuses bli liggende i bilen en stund til.
Tenk om vi mennesker kunne begynne å hilse hverandre på samme måten. I hvert fall nesten på samme måten... Jeg mener ikke at vi skal rive hverandre over ende og vifte omkring på kjøkkenet med tomflasker i munnen. Jeg mener bare: Tenk om vi kunne lære at vi først skulle si noe hyggelig og oppmuntrende til hverandre - og så kunne problemene og beklagelsene heller få komme et par minutter etterpå.
Det dreier seg jo bare om noen minutter likevel.
Flying
Runderingstrening i dag. Planen var at eg skulle kjøre "flying" og mor skulle bruke "kom" for å få meg innom seg. Trur det var eit forsøk på å begynne på den varianten der eg skal innom henne for så snu og vise ka eg fann. Eg slo til med "flying", men var litt gira. Rota det litt til då eg kom inn, men greidde i dei fleste tilfelle å kome meg ut igjen fort. Trur konklusjonen er at eg må få opp kondisen (eg går gjerne lange turar og spring i fjellet eg, men ho eg bur med...... slapp er ho for tida). Ikkje det kondisen var ikkje så verst, men eg hadde kanskje holdt koken ennå lengre viss eg hadde vore i toppform. Og den andre konklusjonen er at vi fortset med "flying" litt til. (Jippi - det liker eg)Det var mørkt inne i skogen på Sviland, men her ser vi Evita. Ho har akkurat kome inn med fastbitt og skal til å vise matmor Kari kva ho fann.
Er det noen som veit om god litteratur om dei enkelte delmomenta i rundering og den smartaste måten å flette dei saman, tar matmor gjerne i mot tips.
Abonner på:
Innlegg (Atom)